RUDIE'S BLOGG

III. Stille bønn

2709. Hva er stille bønn? Sta. Teresa svarer: "Stille, indre bønn er etter min mening ikke noe annet enn fortrolig, vennskapelig omgang hvor man på tomannshånd samtaler med den Gud man vet seg elsket av"

Stille bønn søker den "som min sjel elsker" (Høys 1, 7). Dette er Jesus, og i Ham, Faderen. Han søkes, for å lengte etter Ham er alltid kjærlighetens begynnelse, og Han søkes i ren tro, en tro som gjør at vi fødes av Ham og lever i Ham. Man kan også meditere i stille bønn, men blikket er likevel rettet mot Herren.

2710. Å velge tidspunkt og varighet for stille bønn er avhengig av hvor fast man er i sin beslutning om å be. Valget er avslørende for hjertets hemmeligheter. Man samler seg ikke i stille bønn bare når man har tid til overs: man tar seg tid til å være til for Herren, fast besluttet på å ikke frata Ham tid underveis, uansett hvilke prøvelser og hvilken tørke møtet kan by på. Det er ikke alltid mulig å meditere, men det er alltid mulig å samle seg i stille bønn, uansett helsetilstand, arbeidsforhold og følelsesliv. Hjertet er stedet for søken og møte, i fattigdom og i tro.

2711. Å gå inn i stille bønn er som å gå inn i den eukaristiske liturgi: å "samle" hjertet, la hele vårt jeg samles, drevet av Den Hellige Ånd, å bo i den Herrens bolig som vi er, vekke troen for å gå inn til Hans nærvær som venter på oss, la maskene falle og vende vårt hjerte om til Herren som har oss kjær, slik at vi kan overgi oss til Ham som en offergave som skal renses og forvandles.

2712. Stille bønn er Gudsbarnets bønn, bønnen fra den tilgitte synder som går med på å ta imot den kjærlighet han elskes med, og som vil besvare den ved å elske enda mere igjen. Men han vet godt at hans gjenkjærlighet er den som Ånden utgyder i hans hjerte, for alt er nåde fra Gud. Stille bønn er å gi seg over, ydmyk og fattig, til Faderens kjærlighetsfulle vilje, i stadig inderligere forening med Hans elskede Sønn.

2713. Slik er stille bønn det aller enkleste uttrykk for bønnens mysterium. Stille bønn er en gave, en nåde; den kan kun tas imot i ydmykhet og fattigdom. Stille bønn er et paktforhold Gud slutter i vårt dypeste jeg. Stille bønn er fellesskap: der danner Den Hellige Treenighet mennesket, Guds bilde, "likt med seg selv".

2714. Stille bønn er også fremfor noe bønnens høydepunkt. I den stille bønn skjenker Faderen oss "kraft ved sin Ånd, så deres indre kan bli styrket, Kristus feste bo i deres hjerter ved troen, og kjærligheten være den grunn dere er rotfestet i" (Ef 3, 16-17).

2715. Kontemplasjon er troens blikk, festet på Jesus. "Jeg ser på Ham, og Han ser på meg," sa bonden fra Ars, i bønn foran tabernaklet, på sin hellige sogneprests tid. Å gi akt på Ham er å gi avkall på "meg". Hans blikk renser hjertet. Lyset fra Jesu blikk opplyser vårt hjertes øyne; det lærer oss å se alt i lys av Hans sannhet og Hans medlidenhet med alle mennesker. Kontemplasjon vender også blikket mot Kristi livs mysterier. Den formidler "indre kjennskap til Herren" slik at vi kan elske og følge Ham enda mer.

2716 Stille bønn er å lytte til Guds Ord. Å lytte slik er langt fra å være noe passivt, det er troens lydighet, det er tjeneren som uten forbehold tar imot sin Herre, barnet som kjærlig klynger seg til sin Far. Stille bønn er å ta del i det "ja" Sønnen sa da Han var blitt tjener, i det "Fiat" som lød fra Herrens ringe tjenerinne.

2717. Stille bønn er taushet, "tegnet på den kommende verden"eller "taus kjærlighet".I stille bønn er ikke ordene ytringer, men småkvist som nører opp under kjærlighetens ild. I slik taushet, som det "ytre" menneske ikke kan tåle, sier Faderen oss sitt kjødblevne, lidende, døde og oppstandne Ord, og barnekårets Ånd gir oss å ta del i Jesu bønn.

2718. Stille bønn er å forenes med Kristi bønn i den monn den gjør oss delaktige i Hans mysterium. Kristi mysterium feires av Kirken i eukaristien, og Den Hellige Ånd gjør det levende i den stille bønn, slik at det kan synliggjøres ved kjærlighet i gjerning.

2719.Stille bønn er kjærlighetsfellesskap som bærer i seg liv for de mange, i den monn den finner seg i å forbli i troens natt. Oppstandelsens påskenatt går gjennom angstens og gravens netter. Dette er de tre intense øyeblikk i Jesu time som Hans Ånd (og ikke "kjødet som er skrøpelig") lar oss gjennomleve i den stille bønn. Vi må gå med på å "våke en time med" Ham.

http://www.katolsk.no/tro/kkk/k4_07